Anførselstegn har mange bruksområder. De kan blant annet brukes for å omslutte sitater, for å omtale et ord eller navn uavhengig av dets betydning, og for å markere ironi eller distanse.

Når det gjelder tegnsetting i kombinasjon med anførselstegn kommer det an på om tegnet hører til det som står i anførselstegn (Han ropte “Stopp!”) eller om det hører til hele setningen (Hvorfor heter det egentlig “gåseøyne”?).

Hvis setningen fortsetter etter at et sitat slutter må man ha et komma etter det avsluttende anførselstegnet. “Jeg skjønner ingenting”, sa han. (Tidligere skulle dette kommaet stå innenfor sitattegnene, og det kunne man også lese i denne artikkelen. Det så nok bedre ut, men var ikke like logisk. Nå er imidlertid reglene, og endelig denne artikkelen, endret.)

Hvis det er behov for å bruke anførselstegn innenfor anførselstegn, så bruker man doble ytterst, så enkle (og doble tredje gang, enkle fjerde gang, og så videre). “Han hadde ropt ut: ‘jeg vil skrive “Vokt Dem for hunden” på et skilt’”, fortalte hun.

Hvis anførselstegnene omslutter tekst som går over flere avsnitt, må hvert avsnitt begynne med anførselstegn, mens kun det siste avsnittet i sitatet avsluttes med anførselstegn.

“Nesten hvert eneste avsnitt i Heart of Darkness begynner med anførselstegn,” forklarte kritikeren, “for historien gjengis som direkte tale fra en gammel sjømann til sine kolleger. Forfatteren later som om han gjengir sjømannens historie slik den ble fortalt ham.

“Filmen ‘Apokalypse Nå!’ er basert på den boken, men i filmen er historien fortalt gjennom hovedpersonen uten at publikum får inntrykk av at den går gjennom noe mellomledd.”

På Typografi.org har typograf Torbjørn Eng skrevet overbevisende om hvorfor man bør bruke «gåseøyne», doble haker, i stedet for “anførselstegnene” som er brukt i resten av denne artikkelen: Les Sitattegn, anførselstegn, gåseøyne, hermetegn – hodepine i norsk typografi her.