Det er mange som er usikre på når de skal bruke bindeordet og og når de skal bruke infinitivsmerket å.
Det er heldigvis bare i noen få tilfeller – gjerne i forbindelse med faste uttrykk – at det er så vanskelig som noen vil ha det til. For det meste er det tvert i mot enklere enn du tror.
Hvis du er en av dem som sliter kan det imidlertid hende disse tipsene hjelper:
Oversett det
Det er bare på norsk og dansk og og å har så lik ordlyd. På engelsk heter de samme ordene and og to, på svensk er det och og at, og på tysk und og zu.
Hvis du er i tvil om hvilket ord du skal bruke, forsøk å oversette det til et annet språk. Da blir det gjerne klart.
Skal det for eksempel være jeg liker å skrive eller jeg liker og skrive? På engelsk blir det I like to write. To er det engelske infinitivsmerket, altså skal det være å på norsk.
Er det et verb?
Å er et infinitivsmerke, og bare verb kan være i infinitiv. Altså må å følges ganske umiddelbart av et verb. (Du vet, verb er de ordene som forklarer at noe skjer eller gjøres.)
Noen små ord kan lure seg mellom infinitivsmerket og verbet – særlig i muntlig eller tungvint språk – for eksempel ikke og bare. Men hvis det kommer store substantiver eller adjektiver like etter å-en din, så er sjansen stor for at du egentlig skulle ha brukt og.
Skal det for eksempel være jeg liker penn og papir, eller jeg liker penn å papir? Ettersom papir er et substantiv (substantiv er, som du vet, et ord som beskriver en helt konkret ting), må det være og som er riktig.
Er det i infinitiv?
Ettersom å er et infinitivsmerke, sier det seg også egentlig selv at verbet som følger må være i, nettopp, infinitiv. Men det er det ikke alltid like lett å huske det når det kommer til stykket. For hva var nå egentlig infinitiv?
Verb bøyes etter tid: Noe har skjedd, kommer til å skje, skjer i dette øyeblikk, og så videre. Infinitiv er grunnformen av verbet, sånn det er før man legger til tid. Infinitiv beskriver nærmest ideen om hendelsen: å skje, eller ikke å skje, det er spørsmålet.
Infinitiv slutter ofte på -e (å elske, å ære, å skrive), noen ganger på -s (å elskes, å æres, å skjermes), og noen få ganger på ingen av delene (å gi, å få, å ta). Men det slutter så godt som aldri på -t, -r eller -ing. Hvis du har brukt å foran et verb som slutter på den måten, bør du være på vakt.
Skal det være jeg har tegnet å forklart eller jeg har tegnet og forklart? Her slutter verbene på -t, for de henviser til fortiden. Dermed kan vi ikke bruke infinitivsmerke, og det er riktig å bruke og.
Vær klar over at man kan ha og mellom to infinitiver. Denne siste regelen hjelper deg altså bare hvis verbene ikke er i infinitiv.
NB! Dette er ikke reglene
Det er viktig å huske at dette ikke er de komplette reglene, men bare noen råd for å hjelpe deg i tvilstilfeller. Hvis du fortsatt er i tvil etter å ha gått gjennom dem, bør du ta en kikk i en grammatikk eller en ordbok – kanskje står hele uttrykket du leter etter der.
