Jeg er havnet i en diskusjon angående ordet forlover (i forbindelse med et bryllup). Personlig mener jeg at det uttales med trykk på første stavelse, ikke siste. Det samme med ordet fornem. Er jeg helt på bærtur eller …?

W.B.
(sekr.) X skole

På bærtur er du ikke. Tvert om. Du er – det er nå min teori, om jeg må være så fri – en av de herlige sekretærer som skolene skulle hatt mange flere av, sekretærer som interesserer seg for det korrekte språk og som ikke viker tilbake for å holde yngre lærere i språkørene når det er på sin plass.

Ordet forlover er dannet av substantivet forløfte (egentlig «løfte som gis på forhånd»). En forlover er da en som avgir et løfte eller en erklæring på forhånd. Enten er det en kausjonist eller – som i ditt tilfelle – en som for bryllupet erklærer at en ekteskapskandidat tilfredsstiller de fornødne krav.

Selvsagt blander folk uttalen sammen med uttalen av verbet forlove. Det er ikke det minste rart, med den tanke på de titusener av substantiver på -er som er dannet av verb – nomina agentis kalles de. Men i realiteten har ordet med bryllupet og ikke med forlovelsen å gjøre.

Det kan for så vidt være huskeregel nok, men i tillegg kan du ha følgende som rettesnorer:

  • Når for- betyr forhands-, har det trykk, som i forprøve, forvarsel, og flere)
  • Når for- kommer av det tyske vor-, har det som regel trykk, men når det kommer av det tyske ver-, har det som regel ikke trykk.

Dermed har jeg svart på spørsmål nummer to. Ordet heter vornehm på tysk. At noen uttaler fornem med trykk på annen stavelse, kan komme av at man stimuleres rytmisk til det i uttrykket fin og fornem, eller det kan være at man rett og slett synes det lyder finere – mere fornemt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Abonnere
Gi beskjed om
guest
0 Comments
"Inline" kommentarer
Se alle kommentarer