Verbene dedisere og dedikere er nært beslektet, både i ordlyd og betydning, men har forskjellig betydning. Forskjellen er best forklart ved hjelp av et eksempel.
Om du skriver en bok og du vil dedisere den til din mor, så holder det at du skriver et ektefølt "Til min mor" på en av de første sidene. Å dedisere betyr altså å tilegne, som oftest for å takke eller hedre noen.
Hvis boken derimot er dedikert til din mor, så må boken handle om henne eller på en annen måte ha henne som sitt formål. Dedikere betyr å vie eller tilpasse noe til et bestemt formål
For å forvirre oss ytterligere heter substantivet av det å dedisere dedikasjon. Det ordet ser altså ut som om det hører sammen med dedikere, men hører sammen med dedisere.
I tillegg har vi dedusere. Det har ingenting med de andre to ordene å gjøre, men betyr å trekke en logisk slutning om en spesiell ting på bakgrunn av det du vet om slike ting i alminnelighet. Stein kan ikke fly, granitt er stein, derfor kan ikke granitt fly.
Jeg vil anta at dedisere og dedikere stammer fra et latinsk og ikke et «engelsk» ord ? Vi kan si «Sæsar» eller «Kæsar» (begge er like riktige)…så hvorfor kan vi ikke konsekvent si «dedikere»? Personlig mener jeg man burde , som engelskmennene og danskene, latt c være k her og sluppet forvirringen. Unødvendig.
Joda, begge ordene stammer opprinnelig fra det latinske dedicare, men de har fått forskjellig betydning. Så jeg er ikke overbevist om man ville sluppet mye forvirring ved å stave de to ordene likt. Selv liker jeg å ha muligheten til å være presis, men jeg ser at det kan virke som flisespikkeri for folk som har et litt mer avslappet forhold til sånt.
Men uansett må det da bli feil når Bjarne Håkon Hanssen sa at han ikke lenger var 100 % dedikert til jobben som statsråd ?
Det er nok ikke helt riktig bruk ifølge boka, nei – i hvert fall ikke i den betydningen Hanssen sannsynligvis ville frem til. På den annen side er det ganske vanlig å snakke om «å være dedikert til jobben», og bruken av språket bestemmer hva som skal stå i boka på litt sikt. Så selv om jeg ikke liker å se (eller høre) ord brukt feil, så var det et ganske uskyldig eksempel. Du finner nok verre overtramp i politikken. 🙂 Men, for all del …
Det er nok ikke helt riktig bruk ifølge boka, nei – i hvert fall ikke i den betydningen Hanssen sannsynligvis ville frem til. På den annen side er det ganske vanlig å snakke om «å være dedikert til jobben», og bruken av språket bestemmer hva som skal stå i boka på litt sikt. Så selv om jeg ikke liker å se (eller høre) ord brukt feil, så var det et ganske uskyldig eksempel. Du finner nok verre overtramp i politikken. 🙂 Men, for all del …
Men hva er da substantivformen av å dedikere? Blir ordene like i substantiv eller er det noe annet igjen?
Godt spørsmål. Jeg klarer ikke helt å se for meg et eget substantiv som resultat av å ha dedikert noe, bare en tilstand – et adjektiv, ikke noe substantiv. Hvis jeg derimot skulle omtale selve handlingen å dedikere (ikke resultatet man oppnår) ville jeg nok brukt «dedikering».
Ellers har jo nordmenn har begynt å bruke dedikasjon som engelske «dedication» (hengivenhet, pliktfølelse). Siden det uansett ikke er riktig etter reglene, er «dedikasjon» like bra som noe annet. Det blir ihvertfall både gjenkjent og forstått. Eller?
Takk, da lærte jeg noe i dag også.
Så bra. Slike dager er de beste …
Tusen takk! Fint at noen tar seg tid til å forklare slike ting. Hjelpsomt!